Så har Sosialistisk Venstreparti hatt sitt landsmøte. I en rekke vedtak har de blankpolert sin radikale profil for neste stortingsperiode. De synliggjør sin autoritære holdning overfor innbyggere som ikke ønsker å følge deres 'riktige' A4-løsninger.
Mer statlig styring er alltid SVs svar. De argumenterer som om vi ikke har en "universell" læreplan med krav til hva elevene skal lære ved alle skoler i landet.
Det hjelper ikke at SVs hensikter kan være velmenende. SVs politikk er og blir et slag i ansiktet på alle som tror på menneskers rett til å kunne velge annerledes, selv om det skulle avvike fra det som til enhver tid anses som 'best'.
Høyre vil alltid være garantisten mot all unødig maktmisbruk. Denne type politisk tvang undergraver familienes frie valg og ansvar for eget liv og utvikling. Det er feil at den sosialistiske stat alltid vet best.
Derfor er det viktig at flere protesterer høylytt.
Dette partiet bør ikke lenger få påvirke politikken i landet vårt!
mandag 23. mars 2009
fredag 20. mars 2009
Ap gir politiet skylda
Bemanningskrisen i politiet fortsetter. Arbeiderpartiet og regjeringen mener politiet selv må ta skylden, det får Høyre-politikere til å se rødt.
Dagbladets papirutgave hadde nylig en sak der Ap avviser at regjeringen er årsaken til politikrisen. De hevder problemet ligger hos politiet selv. Maken til ansvarsfraskrivelse! -Politiet har selv skapt enorme forventinger, og må selv ta skylden for at de har mistet kontrollen i egne rekker, hevdes det fra Ap-hold.
Stoltenberg-regjeringen beveger seg over på utrygg grunn i forhold til grunnleggende rettigheter når de nå skyver ansvaret over på politiet selv. Regjeringen har nedjustert de økonomiske rammene, forventer mer og gir politiet skylden når de ikke presterer.
Jens Stoltenberg har skjøvet politikrisen foran seg i lang tid, kan vi lese i VG. I stedet for å ta tak i den og rydde opp, legger statsministeren og regjeringen skylden på politiet og Politiets Fellesforbund. Det er en ansvarsfraskrivelse som ikke kan gå upåaktet hen.
Det skal være en grunnleggende rett i vårt samfunn å føle seg trygg både ute og i eget hjem. Når noen bryter denne rettigheten må vi kunne regne med at vår ordensstyrke rykker ut og prioriterer dette høyt.
Jeg håper likevel utspillet fra Arbeiderpartiet er en glipp og at dagens regjering virkelig ikke står for en politikk som har mer fokus på skylddeling enn å løse utfordringene i samfunnet.
'Kaktus' er herved avsendt.
Dagbladets papirutgave hadde nylig en sak der Ap avviser at regjeringen er årsaken til politikrisen. De hevder problemet ligger hos politiet selv. Maken til ansvarsfraskrivelse! -Politiet har selv skapt enorme forventinger, og må selv ta skylden for at de har mistet kontrollen i egne rekker, hevdes det fra Ap-hold.
Stoltenberg-regjeringen beveger seg over på utrygg grunn i forhold til grunnleggende rettigheter når de nå skyver ansvaret over på politiet selv. Regjeringen har nedjustert de økonomiske rammene, forventer mer og gir politiet skylden når de ikke presterer.
Jens Stoltenberg har skjøvet politikrisen foran seg i lang tid, kan vi lese i VG. I stedet for å ta tak i den og rydde opp, legger statsministeren og regjeringen skylden på politiet og Politiets Fellesforbund. Det er en ansvarsfraskrivelse som ikke kan gå upåaktet hen.
Det skal være en grunnleggende rett i vårt samfunn å føle seg trygg både ute og i eget hjem. Når noen bryter denne rettigheten må vi kunne regne med at vår ordensstyrke rykker ut og prioriterer dette høyt.
Jeg håper likevel utspillet fra Arbeiderpartiet er en glipp og at dagens regjering virkelig ikke står for en politikk som har mer fokus på skylddeling enn å løse utfordringene i samfunnet.
'Kaktus' er herved avsendt.
Tæring etter næring
Høyresidens politikk er et samfunn der statens fremste oppgave er å beskytte folks frihet, ta vare på dem som virkelig trenger det, ikke et samfunn der staten overtar mer ansvar ved å frata folk frihet. Den liberale ide er frihet under ansvar.
I USA klarte bankene og kredittinstitusjonene å bygge opp en gigantisk låneboble. Det grå markedet vokste uhindret, fordi det ordinære bankmarkedet var tynget ned av sterke begrensninger. I dag vet vi at denne systemsvikten har fått store konsekvenser. For å bøte på krisen må nå statene inn med sterke virkemidler.
For å få hjulene i gang igjen vedtas finanspakker og det gis store statlige utlån i de fleste land. At det må til er alle enige om. Samtidig kan myndighetene tilrane seg mer makt og kontroll enn godt er. Gode prosjekter og formål må vurderes og godkjennes. Byråkratiet vokser. Bedriftene tuktes. Overskudd skal reguleres strengt. Venstresidens gylne sjanse er nettopp nå. De kan snikinnføre flest mulig irreversible endringer i sin ideologiske retning mens vi alle er distrahert av den økonomiske uroen.
Under dekke av denne finanskrisen kan Stoltenberg-regjeringen samtidig ta et stort jafs av makten i Norge og få en sterkere statsstyring. En av venstresidens kjepphester er nemlig at markedet har hele skylden. Men flere tar til ordet for at det heller er bedre spilleregler i finansmarkedet som er oppskriften, ikke mer statlig overtagelse og styrig av markedet.
Konservatismens mål er å fordele muligheter. Den sosialistiske ideologien baserer seg på omfordeling av verdiene. Tæring etter næring anerkjennes ikke. Hvis vi hadde fulgt dette ordtaket, ville færre trengt så mye hjelp og høye overføringer. Hvor blir det av muligheten til verdiskapning og trygghet for den enkelte, gleden av å ta ansvar og få til noe selv i årene fremover? Få rask hjelp og en ny sjanse hvis man faller utenfor arbeidslivet? Vil de først gi seg når alle er blitt hjelpetrengende, helt avhengig av det offentlige for å klare hverdagslivet?
Stoltenberg-regjeringen er opptatt av at ingen personer eller bedrifter må få lettelser i beskatningen. Det siste halvåret har venstresiden lagt til et nytt argument for å unngå skattelette: En del av oss ville brukt noe av lettelsen til sparing! Deres argument er at hvis den enkelte fikk beholde litt mer av sin egen lønn eller trygd, ville ikke alt gå til forbruk i 2009. For denne regjeringen er personlig sparing blitt et skjellsord. Hvordan kan denne regjeringen klare å innbille så mange, med tanke på årsaken til hele krisen, at det er riktig av husholdningene å forbruke alt man har til rådighet?
Sannheten er selvsagt at om flere får beholde mer av egen inntekt, blir det lettere å organisere egne liv og ’bake en større pai’ – som kommer både egen familie og samfunnet til gode. På den måten kan statens inntekter bli høyere, og det offentlige kan konsentrere seg om å gjøre det de har lovet, mer politi, et helsevesen uten lange køer, en bedre skole, velfungerende Nav-kontorer og mer politi.
Slik kan vi sikre et robust og trygt samfunn. Da trenger vi mer makt tilbake til folket, ikke mer makt til staten. Hvis vi ikke klarer å snu tilbake på rett spor, blir det som Vladimir Lenin i sin tid sa så treffende: Friheten er dyrebar, så dyrebar at den må rasjoneres.
I USA klarte bankene og kredittinstitusjonene å bygge opp en gigantisk låneboble. Det grå markedet vokste uhindret, fordi det ordinære bankmarkedet var tynget ned av sterke begrensninger. I dag vet vi at denne systemsvikten har fått store konsekvenser. For å bøte på krisen må nå statene inn med sterke virkemidler.
For å få hjulene i gang igjen vedtas finanspakker og det gis store statlige utlån i de fleste land. At det må til er alle enige om. Samtidig kan myndighetene tilrane seg mer makt og kontroll enn godt er. Gode prosjekter og formål må vurderes og godkjennes. Byråkratiet vokser. Bedriftene tuktes. Overskudd skal reguleres strengt. Venstresidens gylne sjanse er nettopp nå. De kan snikinnføre flest mulig irreversible endringer i sin ideologiske retning mens vi alle er distrahert av den økonomiske uroen.
Under dekke av denne finanskrisen kan Stoltenberg-regjeringen samtidig ta et stort jafs av makten i Norge og få en sterkere statsstyring. En av venstresidens kjepphester er nemlig at markedet har hele skylden. Men flere tar til ordet for at det heller er bedre spilleregler i finansmarkedet som er oppskriften, ikke mer statlig overtagelse og styrig av markedet.
Konservatismens mål er å fordele muligheter. Den sosialistiske ideologien baserer seg på omfordeling av verdiene. Tæring etter næring anerkjennes ikke. Hvis vi hadde fulgt dette ordtaket, ville færre trengt så mye hjelp og høye overføringer. Hvor blir det av muligheten til verdiskapning og trygghet for den enkelte, gleden av å ta ansvar og få til noe selv i årene fremover? Få rask hjelp og en ny sjanse hvis man faller utenfor arbeidslivet? Vil de først gi seg når alle er blitt hjelpetrengende, helt avhengig av det offentlige for å klare hverdagslivet?
Stoltenberg-regjeringen er opptatt av at ingen personer eller bedrifter må få lettelser i beskatningen. Det siste halvåret har venstresiden lagt til et nytt argument for å unngå skattelette: En del av oss ville brukt noe av lettelsen til sparing! Deres argument er at hvis den enkelte fikk beholde litt mer av sin egen lønn eller trygd, ville ikke alt gå til forbruk i 2009. For denne regjeringen er personlig sparing blitt et skjellsord. Hvordan kan denne regjeringen klare å innbille så mange, med tanke på årsaken til hele krisen, at det er riktig av husholdningene å forbruke alt man har til rådighet?
Sannheten er selvsagt at om flere får beholde mer av egen inntekt, blir det lettere å organisere egne liv og ’bake en større pai’ – som kommer både egen familie og samfunnet til gode. På den måten kan statens inntekter bli høyere, og det offentlige kan konsentrere seg om å gjøre det de har lovet, mer politi, et helsevesen uten lange køer, en bedre skole, velfungerende Nav-kontorer og mer politi.
Slik kan vi sikre et robust og trygt samfunn. Da trenger vi mer makt tilbake til folket, ikke mer makt til staten. Hvis vi ikke klarer å snu tilbake på rett spor, blir det som Vladimir Lenin i sin tid sa så treffende: Friheten er dyrebar, så dyrebar at den må rasjoneres.
torsdag 12. mars 2009
Sporten å vri seg unna
Jeg forstår godt at den sittende regjeringen gjør alle slags sprell for å hindre politisk reklame på TV-skjermen. Makthaverne med Jens Stoltenberg, samtlige statsråder, utallige nye statssekretærer og alle rådgiverne de har ansatt den siste perioden, kan med letthet får TV-tid for ethvert synspunkt de ønsker å melde om aktuelle samfunnsspørsmål.
Et prinsipielt standpunkt for reell ytringsfrihet er visst uinteressant for denne regjeringen, bare de kan opprettholde egen makt og oppmerksomhet - både hjemme og ute - så lenge som mulig.
Gang på gang har Stoltenberg-regjeringen vist manglende forståelse for viktige prinsipper vårt samfunn idag bygger på. Bare siden nyttår har vi blitt presentert for deres sjonglering med prinsipper og folkets holdinger generelt. De har på svært kort tid rotet seg bort på både ny blasfemiparagraf, hijab-debatt og spørsmålet om politisk totalforbud mot TV-reklame. Og mer vil det sikkert bli.
I det lengste forsøker de å få 'rett', uansett. De tvinges riktignok til retrett hvis trykket blir for sterkt. Da fossror de og bortforklaringene sitter løst.
I den siste prinsippsaken om åpning for TV-reklame er de fortsatt i fornektelsesfasen. Kanskje de lykkes med det, i alle fall frem til høstens stortingsvalg. De fleste gidder nemlig ikke å gå på barrikadene for reklame! Reklame er som regel gudsjammerlig kjedelig, ikke sant? Derfor ingenting å forsvare, eller hva? Regjeringen mener i allefall at man må beskytte oss fra dette.
For å vri seg unna ytringsfrihet og menneskerettigheter som ikke passer venstresidens prosjekt, satser regjeringen på at at folk flest ikke liker reklame, i alle fall ikke politisk reklame. Høylytt protesterer de derfor med argumenter om at bare de store partiene klarer å samle inn nok penger til å betale for dyr TV-reklame. Men de forstår at det kan gjelde for små, fattige partier, og vil lage nye regler overfor NRK-redaksjonen. Som om de kan diktere NRK-sjefen? Ja, kanskje de kan?
Det er imidlertid lovlig med politisk reklame over alt ellers: i radio, på internett, i aviser og alle andre arenaer, men TV-mediet er så sterkt at det stakkers, uskyldige folket må bli skjermet fra politisk reklame, må vite!
Med denne holdingen fornekter den politiske venstresiden behendig at saken faktisk er blitt vurdert i Menneskerettsdomstolen (EMD), og at forbud mot politisk reklame i TV-mediet selvsagt er i strid med ytringsfriheten. Det er da ikke like 'ille' som karrikaturtegninger av Mohammed, Giske?
Selvsagt må ytringsfriheten gjelde alle partier og andre som ønsker å fremlegge sine synspunkter i TV uten at journalistene avbryter eller vrir på innholdet - eller lar være å invitere enkeltpartier til sine sendinger. Det er en selvfølge at ytringsfriheten må gjelde generelt, ikke bare for de partier som ikke har mulighet til å bli valgt inn i kommunestyrer og til stortinget!
Det den rødgrønne regjeringen også unnslår, er at 80% av alle journalister forfekter et venstreradikalt samfunnssyn iflg. meningsmålinger. Dette gjenspeiler ikke innbyggernes preferanser, som i årevis har gitt høyresiden mer enn 50 % oppslutning. Ikke minst derfor er det enda viktigere at andre partisynspunkter enn venstresiden lettere får komme frem – om nødvendig med betalt tid på TV.
Regjeringen har ikke uttrykt motforestillinger til at organisasjoner og fagforeninger (som aktivt samarbeider med Arbeiderpartiet) driver aktiv politisk påvirkning i mye av sitt budskap i TV-reklame. Forbudet skal bare gjelde politiske partier, slik at disse ikke får nødvendig oppmerksomhet.
Partienes virksomhet er på kanten kriminelt, ikke sant? TV-reklame har ikke noe med demokrati å gjøre, har det vel?
Redaktørene har til enhver tid ansvar for innholdet for det redaksjonelle og for reklameinnslagene. Det gjør at alle innslag ifølge norsk lov blir 'vasket' for utilbørlig innhold. Dermed er det klart at den sittende regjerings synspunkt mot reell ytringsfrihet ikke har å gjøre med hvorvidt enkelte kan klare å betale for slik reklame eller ikke.
Ja, ja - tro det den som vil. Regjeringen er tydeligvis imot å justere Norges lovgivning slik at den samsvarer med det Mennesterettighetsdomstolen har fastslått - av ren egeninteresse. Makta rår.
Er du av en annen oppfatning?
Et prinsipielt standpunkt for reell ytringsfrihet er visst uinteressant for denne regjeringen, bare de kan opprettholde egen makt og oppmerksomhet - både hjemme og ute - så lenge som mulig.
Gang på gang har Stoltenberg-regjeringen vist manglende forståelse for viktige prinsipper vårt samfunn idag bygger på. Bare siden nyttår har vi blitt presentert for deres sjonglering med prinsipper og folkets holdinger generelt. De har på svært kort tid rotet seg bort på både ny blasfemiparagraf, hijab-debatt og spørsmålet om politisk totalforbud mot TV-reklame. Og mer vil det sikkert bli.
I det lengste forsøker de å få 'rett', uansett. De tvinges riktignok til retrett hvis trykket blir for sterkt. Da fossror de og bortforklaringene sitter løst.
I den siste prinsippsaken om åpning for TV-reklame er de fortsatt i fornektelsesfasen. Kanskje de lykkes med det, i alle fall frem til høstens stortingsvalg. De fleste gidder nemlig ikke å gå på barrikadene for reklame! Reklame er som regel gudsjammerlig kjedelig, ikke sant? Derfor ingenting å forsvare, eller hva? Regjeringen mener i allefall at man må beskytte oss fra dette.
For å vri seg unna ytringsfrihet og menneskerettigheter som ikke passer venstresidens prosjekt, satser regjeringen på at at folk flest ikke liker reklame, i alle fall ikke politisk reklame. Høylytt protesterer de derfor med argumenter om at bare de store partiene klarer å samle inn nok penger til å betale for dyr TV-reklame. Men de forstår at det kan gjelde for små, fattige partier, og vil lage nye regler overfor NRK-redaksjonen. Som om de kan diktere NRK-sjefen? Ja, kanskje de kan?
Det er imidlertid lovlig med politisk reklame over alt ellers: i radio, på internett, i aviser og alle andre arenaer, men TV-mediet er så sterkt at det stakkers, uskyldige folket må bli skjermet fra politisk reklame, må vite!
Med denne holdingen fornekter den politiske venstresiden behendig at saken faktisk er blitt vurdert i Menneskerettsdomstolen (EMD), og at forbud mot politisk reklame i TV-mediet selvsagt er i strid med ytringsfriheten. Det er da ikke like 'ille' som karrikaturtegninger av Mohammed, Giske?
Selvsagt må ytringsfriheten gjelde alle partier og andre som ønsker å fremlegge sine synspunkter i TV uten at journalistene avbryter eller vrir på innholdet - eller lar være å invitere enkeltpartier til sine sendinger. Det er en selvfølge at ytringsfriheten må gjelde generelt, ikke bare for de partier som ikke har mulighet til å bli valgt inn i kommunestyrer og til stortinget!
Det den rødgrønne regjeringen også unnslår, er at 80% av alle journalister forfekter et venstreradikalt samfunnssyn iflg. meningsmålinger. Dette gjenspeiler ikke innbyggernes preferanser, som i årevis har gitt høyresiden mer enn 50 % oppslutning. Ikke minst derfor er det enda viktigere at andre partisynspunkter enn venstresiden lettere får komme frem – om nødvendig med betalt tid på TV.
Regjeringen har ikke uttrykt motforestillinger til at organisasjoner og fagforeninger (som aktivt samarbeider med Arbeiderpartiet) driver aktiv politisk påvirkning i mye av sitt budskap i TV-reklame. Forbudet skal bare gjelde politiske partier, slik at disse ikke får nødvendig oppmerksomhet.
Partienes virksomhet er på kanten kriminelt, ikke sant? TV-reklame har ikke noe med demokrati å gjøre, har det vel?
Redaktørene har til enhver tid ansvar for innholdet for det redaksjonelle og for reklameinnslagene. Det gjør at alle innslag ifølge norsk lov blir 'vasket' for utilbørlig innhold. Dermed er det klart at den sittende regjerings synspunkt mot reell ytringsfrihet ikke har å gjøre med hvorvidt enkelte kan klare å betale for slik reklame eller ikke.
Ja, ja - tro det den som vil. Regjeringen er tydeligvis imot å justere Norges lovgivning slik at den samsvarer med det Mennesterettighetsdomstolen har fastslått - av ren egeninteresse. Makta rår.
Er du av en annen oppfatning?
mandag 9. mars 2009
Vi kan alle bli den lille
Ingunn Yssen har lagt frem sin bok om Valla-striden som sprakk i media for nøyaktig 2 år siden. Saken er et godt eksempel på hvor stygg en maktkamp kan bli når man sauser sammen motsetninger, følelser, politikk og kjendiseri. En sterk drakamp om 'sannheten' er sjelden pen. Empati og dannelse forsvinner som dugg for solen. De mest primitive instinkter dukker frem i dagslyset.
Når sterke følelser og meninger sauses sammen med hersketeknikker og maktstrukturer, er det ikke lett å stå oppreist i stormen. Da kan alle bli den lille. Det skjedde i denne saken som i tilsvarende store og små saker. Hvem er så den største og sterkeste med mest autoritet? Jeg tror det er viktig å vurdere hvem som har mest makt i utgangspunktet, og deretter ha et sterkt lys på 'den lille' og hennes situasjon.
Det gjelder også i offentlig forvaltning, når flertallet av de politiske partiene brer sine vinger utover, og sikkert velmenende overtar 'ansvaret' med nye reguleringer av oppgaver og adferd. Det er en utfordring i samfunnet at stadig flere blir offer for en vedvarende mer finmasket lovgivning og detaljert regulering av den enkeltes liv og virke.
Kanskje noe å tenke på når velmenende forslag til nye politiske 'tiltak' fremsettes? Misbruk av makt har mange ansikter. På tide å våkne opp og velg en annen retning, eller hva?
Når sterke følelser og meninger sauses sammen med hersketeknikker og maktstrukturer, er det ikke lett å stå oppreist i stormen. Da kan alle bli den lille. Det skjedde i denne saken som i tilsvarende store og små saker. Hvem er så den største og sterkeste med mest autoritet? Jeg tror det er viktig å vurdere hvem som har mest makt i utgangspunktet, og deretter ha et sterkt lys på 'den lille' og hennes situasjon.
Det gjelder også i offentlig forvaltning, når flertallet av de politiske partiene brer sine vinger utover, og sikkert velmenende overtar 'ansvaret' med nye reguleringer av oppgaver og adferd. Det er en utfordring i samfunnet at stadig flere blir offer for en vedvarende mer finmasket lovgivning og detaljert regulering av den enkeltes liv og virke.
Kanskje noe å tenke på når velmenende forslag til nye politiske 'tiltak' fremsettes? Misbruk av makt har mange ansikter. På tide å våkne opp og velg en annen retning, eller hva?
torsdag 5. mars 2009
Klær til besvær
Gang på gang roter den rødgrønne regjeringen det til for seg selv og oss alle. Sist var det den famøse hijab-saken. Det ble en parodi på regjeringens arbeidsmetoder. Sakens realiteter druknet i støy og bortforklaringer.
Jeg er overbevist om at bruk av hijab handler både om mote, religiøs markering og politisk signal. Egen tro er viktig for mange og skal selvsagt respekteres så langt som mulig. Uten tvil er imidlertid en del minoritetsgruppers markeringsbehov økende i samfunnet. Kvinnene er symbolbærere. Utbredelsen av 'tildekking' blir også tegn på kontroll fra eget miljø og ønske om distanse, kanskje en reaksjon på majoritetsbefolkningens holdninger til mange av våre nye landsmenn.
Jeg vil forsvare folks rett til å kle seg som de vil, men enkelte miljøer bør vokte seg for å trekke småjenter ut av sin omgang med venner i skole og nærmiljø. Det har ingenting med hijab å gjøre, men det tragiske at enkelte ikke lenger får lov å omgås sine jevnaldrene som før.
Et av barnebarna mine, Victoria på 9 år, har så smått merket tendenser til dette. Et par av hennes venninner blir holdt tilbake av sine familier. Det er trist og leit at redselen for fornorskning er såpass stor i enkelte innvandrermiljøer. Grusomt er det at jenter - nesten utelukkende - må ta støyten.
Jeg håper det endrer seg med tiden. Det er ingen vei tilbake. Vi trenger hverandre.
Jeg er overbevist om at bruk av hijab handler både om mote, religiøs markering og politisk signal. Egen tro er viktig for mange og skal selvsagt respekteres så langt som mulig. Uten tvil er imidlertid en del minoritetsgruppers markeringsbehov økende i samfunnet. Kvinnene er symbolbærere. Utbredelsen av 'tildekking' blir også tegn på kontroll fra eget miljø og ønske om distanse, kanskje en reaksjon på majoritetsbefolkningens holdninger til mange av våre nye landsmenn.
Jeg vil forsvare folks rett til å kle seg som de vil, men enkelte miljøer bør vokte seg for å trekke småjenter ut av sin omgang med venner i skole og nærmiljø. Det har ingenting med hijab å gjøre, men det tragiske at enkelte ikke lenger får lov å omgås sine jevnaldrene som før.
Et av barnebarna mine, Victoria på 9 år, har så smått merket tendenser til dette. Et par av hennes venninner blir holdt tilbake av sine familier. Det er trist og leit at redselen for fornorskning er såpass stor i enkelte innvandrermiljøer. Grusomt er det at jenter - nesten utelukkende - må ta støyten.
Jeg håper det endrer seg med tiden. Det er ingen vei tilbake. Vi trenger hverandre.
søndag 1. mars 2009
Trangt om plassen
Nominasjonsmøtet
Jeg støttet Michael Tetzchner på 3. plassen på Oslo Høyres liste til stortingsvalget. Sågar holdt jeg tale for ham. Men litt vemodig var det at veteranen Inge Lønning måtte vike for at andre skulle slippe til. Problemet er at vi har så mange dyktige kandidater og politikere, men så få plasser.
Vi trenger mange flere som stemmer Høyre!
Spennende blir det å følge vår 4. kandidat, Nicolai Astrup. Han er av mange karakterisert som en ny Høyreleder i fremtiden en gang. Han har rukket mye, men er fortsatt bare 31 år.
En annen utfordring var å få med Afshan Rafiq på sikker plass til Stortinget. Når pressen kritiserer de politiske partiene for ikke å sikre kandidater med annen kulturell bakgrunn fast plass, glemmer de helt at det er fylkesvise nominasjoner. De fleste partier får bare 1, 2, 3 plasser til rådighet pr fylke. Da er det ikke lett å velge mellom så mange gode og svært dyktige kandidater!
Og så er det ikke minst Nordre Aker Høyres Kristin Vinje som må hylles. Hun fikk en fin 6. plass.
Jeg støttet Michael Tetzchner på 3. plassen på Oslo Høyres liste til stortingsvalget. Sågar holdt jeg tale for ham. Men litt vemodig var det at veteranen Inge Lønning måtte vike for at andre skulle slippe til. Problemet er at vi har så mange dyktige kandidater og politikere, men så få plasser.
Vi trenger mange flere som stemmer Høyre!
Spennende blir det å følge vår 4. kandidat, Nicolai Astrup. Han er av mange karakterisert som en ny Høyreleder i fremtiden en gang. Han har rukket mye, men er fortsatt bare 31 år.
En annen utfordring var å få med Afshan Rafiq på sikker plass til Stortinget. Når pressen kritiserer de politiske partiene for ikke å sikre kandidater med annen kulturell bakgrunn fast plass, glemmer de helt at det er fylkesvise nominasjoner. De fleste partier får bare 1, 2, 3 plasser til rådighet pr fylke. Da er det ikke lett å velge mellom så mange gode og svært dyktige kandidater!
Og så er det ikke minst Nordre Aker Høyres Kristin Vinje som må hylles. Hun fikk en fin 6. plass.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
