Klær til besvær

Gang på gang roter den rødgrønne regjeringen det til for seg selv og oss alle. Sist var det den famøse hijab-saken. Det ble en parodi på regjeringens arbeidsmetoder. Sakens realiteter druknet i støy og bortforklaringer.



Jeg er overbevist om at bruk av hijab handler både om mote, religiøs markering og politisk signal. Egen tro er viktig for mange og skal selvsagt respekteres så langt som mulig. Uten tvil er imidlertid en del minoritetsgruppers markeringsbehov økende i samfunnet. Kvinnene er symbolbærere. Utbredelsen av 'tildekking' blir også tegn på kontroll fra eget miljø og ønske om distanse, kanskje en reaksjon på majoritetsbefolkningens holdninger til mange av våre nye landsmenn.

Jeg vil forsvare folks rett til å kle seg som de vil, men enkelte miljøer bør vokte seg for å trekke småjenter ut av sin omgang med venner i skole og nærmiljø. Det har ingenting med hijab å gjøre, men det tragiske at enkelte ikke lenger får lov å omgås sine jevnaldrene som før.

Et av barnebarna mine, Victoria på 9 år, har så smått merket tendenser til dette. Et par av hennes venninner blir holdt tilbake av sine familier. Det er trist og leit at redselen for fornorskning er såpass stor i enkelte innvandrermiljøer. Grusomt er det at jenter - nesten utelukkende - må ta støyten.

Jeg håper det endrer seg med tiden. Det er ingen vei tilbake. Vi trenger hverandre.