Tæring etter næring

Høyresidens politikk er et samfunn der statens fremste oppgave er å beskytte folks frihet, ta vare på dem som virkelig trenger det, ikke et samfunn der staten overtar mer ansvar ved å frata folk frihet. Den liberale ide er frihet under ansvar.

I USA klarte bankene og kredittinstitusjonene å bygge opp en gigantisk låneboble. Det grå markedet vokste uhindret, fordi det ordinære bankmarkedet var tynget ned av sterke begrensninger. I dag vet vi at denne systemsvikten har fått store konsekvenser. For å bøte på krisen må nå statene inn med sterke virkemidler.

For å få hjulene i gang igjen vedtas finanspakker og det gis store statlige utlån i de fleste land. At det må til er alle enige om. Samtidig kan myndighetene tilrane seg mer makt og kontroll enn godt er. Gode prosjekter og formål må vurderes og godkjennes. Byråkratiet vokser. Bedriftene tuktes. Overskudd skal reguleres strengt. Venstresidens gylne sjanse er nettopp nå. De kan snikinnføre flest mulig irreversible endringer i sin ideologiske retning mens vi alle er distrahert av den økonomiske uroen.

Under dekke av denne finanskrisen kan Stoltenberg-regjeringen samtidig ta et stort jafs av makten i Norge og få en sterkere statsstyring. En av venstresidens kjepphester er nemlig at markedet har hele skylden. Men flere tar til ordet for at det heller er bedre spilleregler i finansmarkedet som er oppskriften, ikke mer statlig overtagelse og styrig av markedet.

Konservatismens mål er å fordele muligheter. Den sosialistiske ideologien baserer seg på omfordeling av verdiene. Tæring etter næring anerkjennes ikke. Hvis vi hadde fulgt dette ordtaket, ville færre trengt så mye hjelp og høye overføringer. Hvor blir det av muligheten til verdiskapning og trygghet for den enkelte, gleden av å ta ansvar og få til noe selv i årene fremover? Få rask hjelp og en ny sjanse hvis man faller utenfor arbeidslivet? Vil de først gi seg når alle er blitt hjelpetrengende, helt avhengig av det offentlige for å klare hverdagslivet?

Stoltenberg-regjeringen er opptatt av at ingen personer eller bedrifter må få lettelser i beskatningen. Det siste halvåret har venstresiden lagt til et nytt argument for å unngå skattelette: En del av oss ville brukt noe av lettelsen til sparing! Deres argument er at hvis den enkelte fikk beholde litt mer av sin egen lønn eller trygd, ville ikke alt gå til forbruk i 2009. For denne regjeringen er personlig sparing blitt et skjellsord. Hvordan kan denne regjeringen klare å innbille så mange, med tanke på årsaken til hele krisen, at det er riktig av husholdningene å forbruke alt man har til rådighet?

Sannheten er selvsagt at om flere får beholde mer av egen inntekt, blir det lettere å organisere egne liv og ’bake en større pai’ – som kommer både egen familie og samfunnet til gode. På den måten kan statens inntekter bli høyere, og det offentlige kan konsentrere seg om å gjøre det de har lovet, mer politi, et helsevesen uten lange køer, en bedre skole, velfungerende Nav-kontorer og mer politi.

Slik kan vi sikre et robust og trygt samfunn. Da trenger vi mer makt tilbake til folket, ikke mer makt til staten. Hvis vi ikke klarer å snu tilbake på rett spor, blir det som Vladimir Lenin i sin tid sa så treffende: Friheten er dyrebar, så dyrebar at den må rasjoneres.