Hus- og omsorgsarbeid er en plikt for mange året rundt, som regel både givende og betydningsfullt. Men i disse juletider kan kanskje noen og enhver synes det blir litt i meste laget?
Ikke alt er like gøy. Ikke alt er like nødvendig. Ikke alle oppgaver er rettferdig fordelt heller. Mye av jobben gjøres i de tusen hjem hver dag, men mer og mer blir nå utført i yrkessammenheng.
Tradisjonelle oppgaver som kvinner har tatt seg av - både lønnet og ulønnet - blir fortsatt undervurdert og bagatellisert, ikke minst lønnsmessig. Siden vi generelt har lik lønn for likt arbeid i Norge, slår denne praksisen også dårlig ut for menn som velger utradisjonelle mannsyrker.
Fortsetter vi slik, klarer vi ikke å imøtekomme velferdssamfunnets behov for atskillig flere yrkesaktive innen pleie og omsorg. Er det virkelig noen som tror at en tredjedel av alle ungdommer med stadig bedre utdannelse aktivt vil velge lavtlønnsyrker innen et par tiår?
Myndighetskritikken er sterk og bygger på deres uforstandige rot og manglende klare tale om logistikk, logistikk, logistikk. Jeg tror ikke Norge har opplevd makan på mange tiår.
Status:
De fleste er ikke spesielt redde - nødvendig kunnskap har vi fått med oss
Enhver forstår at vaksinene kommer i ukentlige forsendelser
De fleste aksepterer myndighetenes råd om å vaksinere seg - herunder for andres skyld
Vi bare registrerer total kaos om når og hvordan
Aktive opplever bortkastet tid i bøttevis og manglende respekt for planlegging hos alle andre enn helsemyndighetene
Det har ikke blitt laget - meddelt - opplegg for alternative planer a, b, c - gitt slik og sånn.
Egne erfaringer:
Min gamle mor fikk beskjed fra fastlegen/privat legesenter med tilbud om vaksinering - dag og tid. Det ble avtalt organisert kjøring (fri fra jobb) av familie. Bortkastet oppmøte! Neste mulighet (ny avtale med transport) ble også avlyst. Nå avventer vi.
Et av barnebarna i første klasse fikk mld om vaksinering, tid for vaksinering uten følge og tid med følge. Foreldrefri fra jobb ble organisert. Resultat: Avlyst.
Sønnen som jobber i barnehage. Tilbudet i uke xx ble trukket tilbake i kommunen. Uvisst om barnehageansatte er interessante å vaksinere som (prioritert) gruppe
Ektefellen er i prioritert gruppe men kanskje for gammel? Bør han stille seg opp i kommunal kø eller bør han ringe fastlegen? Hvorfor ingen innkalling? Han avventer.
Eldste barnebarn ble sendt hjem fra skolen fordi han hostet litt. Foreldrene orket ikke ta opp kampen med skolens policy før det var gått et par dager. Er det slik på andre skoler også? Da er det ikke rart at halve skolenorge allerede har svineinfluensa i statistikken.
I bedriftshelsetjenestens tilbud ble det presisert at forpliiktende interesse måtte meldes. Kunne jeg fått et tidligere tilbud av kommunen? Vil bedriftslegen få vaksiner denne måneden eller ikke? Når blir det aktuelt?
Vaksine for spesielle allergikere - (går visstnok ikke, Norge må kjøpe minst 0,5 mill doser pr type) - Hvorfor ikke bytte et mindre parti med et annet land?
SVAR: Jeg ha'kke peiling!
Vi - den norske befolkning - er ikke dumme - men dette er absolutt for dumt! Hadde bedrifter blitt ledet på samme måte, så hadde de garantert gått konkurs etter kort tid. Kundene hadde rømt.
Dersom det skal bli flertall for borgerlig politikk, er det ikke nok med 22-23 % Frp, 17-18 % Høyre, 6 % Krf og 5 % Venstre-stemmer. Selv med stemmene til partiet Rødt og de andre småpartier som kommer under sperregrensen, vil likevel venstresidens representanter med dagens statsminister Jens Stoltenberg i spissen "vinne" valget. Årsaken er såkalt styringstillegg til Ap og den urettferdige vektingen av stemmene i fylkene.
I valgloven gjelder nemlig ikke en mann(kvinne) - en stemme, langt i fra. Ekstra representanter går til fylker som har størst areal, ikke mange innbyggere. En stemme i Finnmark teller nå 2,4 ganger så mye som en stemme i Oslo. Rettferdig? Not!
Ved siste Stortingsvalg fikk den borgerlige siden 23.000 flere stemmer enn den rødgrønne siden. Resultatet kjenner vi: Stoltenberg & co fikk danne regjering med støtte fra et flertall på Stortinget.
Derfor trenger høyresideni tettbygde strøk alle de ekstra stemmene de kan få! Nå er mobilisering av velgerne våre viktig.
Det erbare 100 timer igjen - nå gjelder det! Flertallet vil haen ny og bedre regjering.
På oppdrag fra Arbeiderpartiet har Synovate nylig spurt velgerne hvem de tror vil egne seg i jobben som statsminister. To av de mest interessante funnene er:
- Unge velgere har langt mindre tillit til statsminister Jens Stoltenberg enn resten av velgerne. - Stoltenberg er mest populær hos middelaldrende menn fra Trøndelag, med universitetsutdanning og en inntekt over 500.000 kroner. Det viser målingen Arbeiderpartiet selv har fått utarbeidet.
Den gruppen som er mest fornøyd med Stoltenberg, favner garantert ikke trøndermannen min, men han er kanskje ikke "middelaldrende"? Som mor og bestemor og ansatt i det private næringslivet må jeg få lov å tilføye:
- Jeg ønsker meg en bedre skole, ikke minst for barnebarna - med mer fokus på kunnskap.
- Jeg ønsker mer satsing på høyere utdanning og forskning som kan komme Norge og menneskeheten til gode på litt sikt.
- Jeg ønsker flere og bedre veier over det ganske land og en offensiv satsing på kollektivtrafikken, slik at folk og varer kan komme frem i tide.
- Jeg ønsker meg et bedre og mer effektivt helsevesen som er tilgjengelig når vi trenger det, ikke etter søknader, køer og begrensninger. Da kan det blir mer hjelp til virkelig trengende.
- Jeg ønsker flere og bedre tjenester fra politiet og oppfølging av kriminelle, som kan få oppklaringsprosenten opp og henleggelsene ned.
- Jeg ønsker en politisk ledelse som ikke har allergi for privat initiativ og gründervirksomhet - også innenfor "de myke verdier" - og ikke viser forakt for privat fortjeneste.
- Jeg ønsker at landet går inn for fullt medlemskap i EU, det beste samarbeidet som er iverksatt i Europa - for fred og likestilling, med positiv utvikling og bedre miljø i vår del av verden.
- Jeg ønsker meg større kvalitet i vårt engasjement utenfor Europa - mer handel og bedre bistand som vektlegger hjelp til selvhjelp i land som sliter på mange områder.
- Jeg ønsker en statsminister i spissen for en regjering støttet av et storting som tror mer på folk flest enn idag, ikke et flertall av politikere som mistror oss og undergraver vår mulighet til å ta ansvar selv og hindrer oss i gleden av å lykkes. Da må vi få ned unødvendig mye byråkrati, begrensninger og overstyring.
- Og ikke minst ønsker jeg en politikk fra våre øverste tillitsvalgte som forstår betydningen av at familiene (i ulike varianter) selv kan klare å skape en trygg ramme for seg og sine. Men da må skattene dempes, og respekten for våre egne valg økes betraktelig. Da vil vi få et enda bedre samfunn å leve i.
Jeg er optimistisknår unge mennesker ser ut til å forstå hva som gjelder. Det har Jens Stoltenberg åpenbart glemt i disse årene med SV og Sp i den rødgrønne regjeringen. Stoltenberg fortjener derfor ikkefornyet tillit.
Når jeg hører politikerne på venstresiden fortelle oss hvorfor vi bør stemme på dem, får jeg en sterk og ubehagelig påminnelse om:
Janteloven
Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss. Du skal ikke tro du vet mere enn oss. Du skal ikke tro du er mere enn oss. Du skal ikke tro at du duger til noe. Du skal ikke le av oss. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
-Aksel Sandemose
Så, hvis du er tilhenger av denne loven og vil overlate styring og alle valg til andre, stem rødt. De rødgrønne vil mer enn gjerne styre livet ditt (fra vugge til grav) og påse at vi gjør det de definerer som "det beste", uansett hva vi selv synes er best. Hvis du derimot har litt større tro på den enkelte og ikke ønsker at politikere og byråkrater skal overstyre alt, stem blått.
Ingen partier får flertall alene. Dette vet selvsagt Erna og Høyre. Først skal velgerne si sin mening. Så må det forhandles når valgresultatet er kjent. Alle partiene på høyresiden har mange fellestrekk og gode saker som vil bli en strålende plattform å styre etter.
Kommentatorer og forståsepåere gidder ikke se en "tredje vei" som kan åpne seg for bedre styring av landet med borgerlig politikk. Hvorfor ikke være litt mer kreativ? Selv Stoltenberg tror de borgerlige partiene vil være kreative etter valget. Det har de vist før at de får til, og det vil de klare igjen, selvsagt.
Et godt alternativ kan være at F, H og Krf danner regjering sammen. Så kan Lars Sponheim fortsette å være sta på egen hånd og heller trøste seg med Jens Stoltenberg på fisketurer de neste 4 årene. Eller vil han ombestemme seg? (Først må han kanskje gå av - i følge ham selv).
Denne borgerlige regjeringen - F, H og Krf - kan deretter støtte seg vekselvis på V (for valgfrihet) og Ap (for verdiskapning, når de slipper SVs klør) i Stortinget. For partiene er vel politikkens innhold til syvende og sist viktigere enn taburetter når hverdagen kommer??? Da blir det vei i vellinga på borgerlig side, og SV kan bite i seg alle eplene sine.
Vi trenger sårt en helhetlig, ansvarlig og langsiktig politikk - ikke mer av det rødgrønne surret.
Partiene overbyr hverandre i eldreomsorgen - men hjelper det?
Det er en selvfølge at det må en ny giv til for å takle køene og de uverdige forholdene for mange eldre i dag. Men ikke alt blir bra med flere sykehjemsplasser. De aller fleste ønsker å bli boende hjemme, men hvis hjemmesykepleie og hjemmehjelp svikter, dagsentrene ikke har kapasitet og ensomheten og oppfølgingen er for svak, ja da blir sykehjem løsningen. I Oslo er imidlertid 92% godt fornøyd eller svært godt fornøyd. Da er ikke flere sykehjemsplasser som bare er løsningen, men bedre tjenester generelt.
En annen ting jeg bare må nevne, selv om det kanskje er tabu: Enkelte familiemedlemmer hevder at deres pårørende ønsker sykehjemsplass, men ofte kan det være at familien ønsker å overta eller selge leiligheten!
Dersom den enkelte klarer seg best hjemme med utvidet og god hjelp, da kan ikke sykehjemsplass være "beste løsning".
Jeg har besøkt en rekke dagsentere og snakket med svært mange som får mye hjelp fra kommunen. Det de ergrer seg mest over er at de ikke får beskjed hvis hjelpen uteblir, og at de ikke får ny "time", samt at hjelperne stadig skifter..
Syke eldre trenger vår oppmerksomhet. Valgfrihet og fleksibilitet - samt respekt. Det må være oppskriften.
For å få mer trygghet i hverdagen og omsorg fra fellesskapet, gir vi fra oss mye makt og frihet til å ta egne beslutninger for oss selv og våre nærmeste. I dag ser det ut til å være maktpåliggende for den sittende regjering at flest mulig blir avhengige av staten og deres stadig nye valg på våre vegne. Dermed har anonyme tjenestemenn overtatt mye av den økonomiske makten og ansvaret som helt vanlige folk kunne forvaltet bedre selv.
Er vi blitt for dovne til å forstå at enda flere lover og regler og høyere skatter og avgifter gir lite rom for egen mestring?
Høyres velferdssamfunn dreier seg om å styrke det enkelte menneskes evne til å stå på egne ben. Partiet vil hindre at mennesker faller ut av skole, arbeidsliv og samfunnsliv. Høyre vil ha trygghet med frihet. Da må det politiske flertallet sikre maktspredning og øke valgfriheten. Å ta bedre ansvar for de som trenger det mest. Det er et uttrykk for det konservative og liberale samfunnssyn som Høyre har representert i norsk politikk i 125 år.
Det private initiativ ser ut til å være en trussel mot sosialistenes makt og kontroll i samfunnet. Er det derfor de ikke ønsker private tjenester betalt av det offentlige? De rike kan jo kjøpe seg hva de vil. Dem er det ikke synd på. Det er alle oss andre ’vanlige folk’ som blir hindret i frie valg og få dekket vårt naturlige behov for trygghet. Det er ”folk flest” som står i offentlige køer, kjøper helseforsikringer og betaler vaktselskaper.
Hvorfor er de rødgrønne livredde for å slippe alle gode krefter til for å løse fellesoppgavene? Hvorfor vil venstresiden ikke la oss få bestemme mer selv over egen økonomi og egne liv? Nå må Jens Stoltenberg snart forklare hvorfor det er en viktig verdi å sette ideologi fremfor gode løsninger for pasienter, barnevernsbarn og rusmisbrukeres behov.
Vil vi ha trygghet med overformynderi ? Det har ikke hjulpet på de viktigste samfunnsområdene. Det har ikke hjulpet de svakeste. Det har bare hemmet alle oss andre. Derfor er det på tide å endre kurs. Vi kan faktisk velge trygghet med frihet.
Nå er Oslo kommune kommet ut å kjøre med 600.000 kroner i budsjettsprekk, totalt 1,8 mrd, i Holmenkollen. -Dette er den største overskridelsen på et offentlig byggeprosjekt noensinne, sa kulturminister Trond Giske på TV2-nyhetene kl 21 i går. I dag ble hans uttalelser utdypet i Dagbladet. Siden hr. Giske har så dårlig hukommelse i disse valgkamptider, trenger han å bli minnet på en del åpenbare offentlige sprekker:
Norges Banks nybygg kostet 2,8 milliarder etter store overskridelser.
Gardermobanen var kostnadsberegnet til 4,6 milliarder, kostet 10 milliarder.
Mongstad ble overskredet med 6 milliarder, noe som ga opphav til måleenheten “en mong”.
Operaen i Bjørvika var kostnadsberegnet til 1,8 milliarder. Den kostet 4 milliarder.
Et av mange veiprosjekter med store overskridelser er ny E6 fra Gardermoen til Kolomoen. Bare måneder etter at politikerne vedtok Nasjonal Transportplan, så blir det 1,35 milliarder dyrere enn planlagt. Fremdeles er det 6 år til veibiten skal stå ferdig.
Dette er ingen unnskyldning for at hele Holmenkollanlegget med tilhørende utbygginger blir så dyrt, men det forundrer meg ikke når det gjelder idrett og nye krav som stadig kommer. Riksanlegget i Holmenkollen burde vært støttet av staten ved kultur- og idrettsminister Trond Giske (Ap), minimum 50/50 deling, spør du meg.
Og den hyklerske idrettsentusiasten Rune Gerhardsen kaster seg også på i klagesangen. Det eneste d' herrer fra Arbeiderpartiet har rett i, er at det dreier seg om forferdelig mange kommunale (låne-)kroner. Men når alt står ferdig, blir det sikkert utrolig bra! Og da vil statens representanter garantert komme løpende og sole seg i glansen i Oslo - som vanlig.
I Aften i dag leser jeg at mange lærere er frustrerte over liten myndighet til å gripe inn mot bråkebøtter. Elever går omkring i klasserommet, spiser mat i timen, sender sms, hekter av dodører, smeller kinaputter, sender opp raketter og truer lærere.
Fellesskolen er det eneste rette sted å lære seg sosiale ferdigheter for alle barn, hevder venstresiden, og lærerorganisasjonens ypperstepreseter er enige, selvsagt. Fellesskole er derfor nødvendig for at alle skal bli gode samfunnsborgere. Det er bare gjennom en fellesskole at elevene lærer empati og samarbeid. Den forebygger forskjellsbehandling, mobbing og jeg vet ikke hva. Alle i samme båt, liksom.
Makan til vrøvl. Skolene er svært forskjellige, men likevel hevdes det at fellesskolen er 'lik' for alle. Elevene er tvunget til å gå på den skolen det offentlige bestemmer – enten de vil eller ei. Mange steder kan bråkebøttene fortsette å herje fritt. Faglig fordypning er vanskelig å få til. Undervisningsforbundet og den rødgrønne regjeringen kan likevel ikke tillate å dele elever inn i grupper etter interesser og behov, og selvsagt ikke etter evner. Og friskoler er enda mere fy-fy.
Er det rart at flere foreldre ønsker seg muligheten til å velge annerledes for sine barn?
Å tvinge barn til hva-som-helst i fanatisk klokketro på at vi-vet-best, er denne regjeringens mantra. Her skal intet endres, bare gjøre mye mer av det som ikke fungerer. Unntaket er selvfølgelig mer frukt og grønt betalt av det offentlige og kanskje mer gymnastikk, foruten flere lærere. Selv ikke det siste har denne regjeringen fått til de siste fire årene.
Ingen alternative løsninger som kan mistenkes å gjøre forskjell på elevene kan tillates. Uansett grunn. Det er sikkert bare de ’rikeste’ som vil ha avstand fra den ’gemene hop’, ikke sant?
Da er det selvsagt bedre å vente til alt er perfekt etter A4-standarden for det hellige ’fellesskapet’. Som om alle skoler og alle elever er like. Så får bare lærerne, elevene og foresatte finne seg i at bråkebøttene ødelegger for alle.
Noen flere enn meg som vil ha nye koster til å styre dette landet?
P.S. Er du en av lærerne, elevene, foreldrene som har en annen situasjon en beskrevet øverst: Godt for deg! Men slik er det ikke for en rekke andre, dessverre. D.S.
I dag starter lønnsforhandlingene i staten. Den store striden står om de fremtidige pensjonsforpliktelsene. For enhver pris må heller ikke pensjonsreformen påvirke nåværende rettigheter for tjenestepensjoner.
Til evig tid bør selvfølgelig offentlig ansatte med 30 års opptjeningstid ha rett til en pensjon som tilsvarer 2/3 av lønnen. Et uendelig sugerør inn i felleskassa uten hensyn til helheten. Innbetalt beløp, aldersgrenser og lengre levealder skal bare påvirke de årlige ytelsene for oss andre.
I løpet av de siste årene har andre arbeidsgivere på godt og på vondt aktuarberegnet sine ansattes opparbeidede rettigheter og gått over til ytelsesbasert pensjon. Opparbeidet pensjon utover folketrygden er blitt en formue som vi senere kan disponere over så mange år vi selv ønsker. Og nå strammer pensjonsreformen inn grunnlaget for pensjonsrettighetene fra statens pensjonsfond. Men slik kan da ikke offentlig ansatte ha det, vel?
Lovavdelingen i Justisdepartementet har faktisk kommet til at Grunnloven gir alle stats- og kommuneansatte som i 2010 stå i jobb en spesiell pensjonsgaranti. Intet mindre. Det er utrolig at stats- og kommuneansatte ensidig skal skånes for nødvendige pensjonsendringer i fremtiden. Bruttoprinsippet skal gjelde for offentlige tjenestepensjoner. Punktum.
Like god pensjon som før, er kravet. Det skal alle yrkesaktive være med på å betale over skatteseddelen og ved statens øvrige inntekter.
Pensjonsreformen skal ikke påvirke offentlig ansatte, bare dem som jobber i privat sektor. Vi andre får bare innse at vi dermed er på full fart til full sysselsetting av alle i offentlig sektor. Flott, hva? Da blir vi kanskje også skånet for oppsigelser og reduserte ytelser uavhengig av enhver finans- eller økonomikrise i fremtiden? Slik får fagforeningene i staten og sosialistene fullt gjennomslag for at alle oppgaver egentlig bør løses av det offentlige.
Så har Sosialistisk Venstreparti hatt sitt landsmøte. I en rekke vedtak har de blankpolert sin radikale profil for neste stortingsperiode. De synliggjør sin autoritære holdning overfor innbyggere som ikke ønsker å følge deres 'riktige' A4-løsninger. Mer statlig styring er alltid SVs svar. De argumenterer som om vi ikke har en "universell" læreplan med krav til hva elevene skal lære ved alle skoler i landet.
Det hjelper ikke at SVs hensikter kan være velmenende. SVs politikk er og blir et slag i ansiktet på alle som tror på menneskers rett til å kunne velge annerledes, selv om det skulle avvike fra det som til enhver tid anses som 'best'.
Høyre vil alltid være garantisten mot all unødig maktmisbruk. Denne type politisk tvang undergraver familienes frie valg og ansvar for eget liv og utvikling. Det er feil at den sosialistiske stat alltid vet best.
Derfor er det viktig at flere protesterer høylytt. Dette partiet bør ikke lenger få påvirke politikken i landet vårt!
Bemanningskrisen i politiet fortsetter. Arbeiderpartiet og regjeringen mener politiet selv må ta skylden, det får Høyre-politikere til å se rødt.
Dagbladets papirutgave hadde nylig en sak der Ap avviser at regjeringen er årsaken til politikrisen. De hevder problemet ligger hos politiet selv. Maken til ansvarsfraskrivelse! -Politiet har selv skapt enorme forventinger, og må selv ta skylden for at de har mistet kontrollen i egne rekker, hevdes det fra Ap-hold.
Stoltenberg-regjeringen beveger seg over på utrygg grunn i forhold til grunnleggende rettigheter når de nå skyver ansvaret over på politiet selv. Regjeringen har nedjustert de økonomiske rammene, forventer mer og gir politiet skylden når de ikke presterer.
Jens Stoltenberg har skjøvet politikrisen foran seg i lang tid, kan vi lese i VG. I stedet for å ta tak i den og rydde opp, legger statsministeren og regjeringen skylden på politiet og Politiets Fellesforbund. Det er en ansvarsfraskrivelse som ikke kan gå upåaktet hen.
Det skal være en grunnleggende rett i vårt samfunn å føle seg trygg både ute og i eget hjem. Når noen bryter denne rettigheten må vi kunne regne med at vår ordensstyrke rykker ut og prioriterer dette høyt.
Jeg håper likevel utspillet fra Arbeiderpartiet er en glipp og at dagens regjering virkelig ikke står for en politikk som har mer fokus på skylddeling enn å løse utfordringene i samfunnet.
Høyresidens politikk er et samfunn der statens fremste oppgave er å beskytte folks frihet, ta vare på dem som virkelig trenger det, ikke et samfunn der staten overtar mer ansvar ved å frata folk frihet. Den liberale ide er frihet under ansvar.
I USA klarte bankene og kredittinstitusjonene å bygge opp en gigantisk låneboble. Det grå markedet vokste uhindret, fordi det ordinære bankmarkedet var tynget ned av sterke begrensninger. I dag vet vi at denne systemsvikten har fått store konsekvenser. For å bøte på krisen må nå statene inn med sterke virkemidler.
For å få hjulene i gang igjen vedtas finanspakker og det gis store statlige utlån i de fleste land. At det må til er alle enige om. Samtidig kan myndighetene tilrane seg mer makt og kontroll enn godt er. Gode prosjekter og formål må vurderes og godkjennes. Byråkratiet vokser. Bedriftene tuktes. Overskudd skal reguleres strengt. Venstresidens gylne sjanse er nettopp nå. De kan snikinnføre flest mulig irreversible endringer i sin ideologiske retning mens vi alle er distrahert av den økonomiske uroen.
Under dekke av denne finanskrisen kan Stoltenberg-regjeringen samtidig ta et stort jafs av makten i Norge og få en sterkere statsstyring. En av venstresidens kjepphester er nemlig at markedet har hele skylden. Men flere tar til ordet for at det heller er bedre spilleregler i finansmarkedet som er oppskriften, ikke mer statlig overtagelse og styrig av markedet.
Konservatismens mål er å fordele muligheter. Den sosialistiske ideologien baserer seg på omfordeling av verdiene. Tæring etter næring anerkjennes ikke. Hvis vi hadde fulgt dette ordtaket, ville færre trengt så mye hjelp og høye overføringer. Hvor blir det av muligheten til verdiskapning og trygghet for den enkelte, gleden av å ta ansvar og få til noe selv i årene fremover? Få rask hjelp og en ny sjanse hvis man faller utenfor arbeidslivet? Vil de først gi seg når alle er blitt hjelpetrengende, helt avhengig av det offentlige for å klare hverdagslivet?
Stoltenberg-regjeringen er opptatt av at ingen personer eller bedrifter må få lettelser i beskatningen. Det siste halvåret har venstresiden lagt til et nytt argument for å unngå skattelette: En del av oss ville brukt noe av lettelsen til sparing! Deres argument er at hvis den enkelte fikk beholde litt mer av sin egen lønn eller trygd, ville ikke alt gå til forbruk i 2009. For denne regjeringen er personlig sparing blitt et skjellsord. Hvordan kan denne regjeringen klare å innbille så mange, med tanke på årsaken til hele krisen, at det er riktig av husholdningene å forbruke alt man har til rådighet?
Sannheten er selvsagt at om flere får beholde mer av egen inntekt, blir det lettere å organisere egne liv og ’bake en større pai’ – som kommer både egen familie og samfunnet til gode. På den måten kan statens inntekter bli høyere, og det offentlige kan konsentrere seg om å gjøre det de har lovet, mer politi, et helsevesen uten lange køer, en bedre skole, velfungerende Nav-kontorer og mer politi.
Slik kan vi sikre et robust og trygt samfunn. Da trenger vi mer makt tilbake til folket, ikke mer makt til staten. Hvis vi ikke klarer å snu tilbake på rett spor, blir det som Vladimir Lenin i sin tid sa så treffende: Friheten er dyrebar, så dyrebar at den må rasjoneres.
Jeg forstår godt at den sittende regjeringen gjør alle slags sprell for å hindre politisk reklame på TV-skjermen. Makthaverne med Jens Stoltenberg, samtlige statsråder, utallige nye statssekretærer og alle rådgiverne de har ansatt den siste perioden, kan med letthet får TV-tid for ethvert synspunkt de ønsker å melde om aktuelle samfunnsspørsmål.
Et prinsipielt standpunkt for reell ytringsfrihet er visst uinteressant for denne regjeringen, bare de kan opprettholde egen makt og oppmerksomhet - både hjemme og ute - så lenge som mulig.
Gang på gang har Stoltenberg-regjeringen vist manglende forståelse for viktige prinsipper vårt samfunn idag bygger på. Bare siden nyttår har vi blitt presentert for deres sjonglering med prinsipper og folkets holdinger generelt. De har på svært kort tid rotet seg bort på både ny blasfemiparagraf, hijab-debatt og spørsmålet om politisk totalforbud mot TV-reklame. Og mer vil det sikkert bli.
I det lengste forsøker de å få 'rett', uansett. De tvinges riktignok til retrett hvis trykket blir for sterkt. Da fossror de og bortforklaringene sitter løst.
I den siste prinsippsaken om åpning for TV-reklame er de fortsatt i fornektelsesfasen. Kanskje de lykkes med det, i alle fall frem til høstens stortingsvalg. De fleste gidder nemlig ikke å gå på barrikadene for reklame! Reklame er som regel gudsjammerlig kjedelig, ikke sant? Derfor ingenting å forsvare, eller hva? Regjeringen mener i allefall at man må beskytte oss fra dette.
For å vri seg unna ytringsfrihet og menneskerettigheter som ikke passer venstresidens prosjekt, satser regjeringen på at at folk flest ikke liker reklame, i alle fall ikke politisk reklame. Høylytt protesterer de derfor med argumenter om at bare de store partiene klarer å samle inn nok penger til å betale for dyr TV-reklame. Men de forstår at det kan gjelde for små, fattige partier, og vil lage nye regler overfor NRK-redaksjonen. Som om de kan diktere NRK-sjefen? Ja, kanskje de kan?
Det er imidlertid lovlig med politisk reklame over alt ellers: i radio, på internett, i aviser og alle andre arenaer, men TV-mediet er så sterkt at det stakkers, uskyldige folket må bli skjermet fra politisk reklame, må vite!
Med denne holdingen fornekter den politiske venstresiden behendig at saken faktisk er blitt vurdert i Menneskerettsdomstolen (EMD), og at forbud mot politisk reklame i TV-mediet selvsagt er i strid med ytringsfriheten. Det er da ikke like 'ille' som karrikaturtegninger av Mohammed, Giske?
Selvsagt må ytringsfriheten gjelde alle partier og andre som ønsker å fremlegge sine synspunkter i TV uten at journalistene avbryter eller vrir på innholdet - eller lar være å invitere enkeltpartier til sine sendinger. Det er en selvfølge at ytringsfriheten må gjelde generelt, ikke bare for de partier som ikke har mulighet til å bli valgt inn i kommunestyrer og til stortinget!
Det den rødgrønne regjeringen også unnslår, er at 80% av alle journalister forfekter et venstreradikalt samfunnssyn iflg. meningsmålinger. Dette gjenspeiler ikke innbyggernes preferanser, som i årevis har gitt høyresiden mer enn 50 % oppslutning. Ikke minst derfor er det enda viktigere at andre partisynspunkter enn venstresiden lettere får komme frem – om nødvendig med betalt tid på TV.
Regjeringen har ikke uttrykt motforestillinger til at organisasjoner og fagforeninger (som aktivt samarbeider med Arbeiderpartiet) driver aktiv politisk påvirkning i mye av sitt budskap i TV-reklame. Forbudet skal bare gjelde politiske partier, slik at disse ikke får nødvendig oppmerksomhet.
Partienes virksomhet er på kanten kriminelt, ikke sant? TV-reklame har ikke noe med demokrati å gjøre, har det vel?
Redaktørene har til enhver tid ansvar for innholdet for det redaksjonelle og for reklameinnslagene. Det gjør at alle innslag ifølge norsk lov blir 'vasket' for utilbørlig innhold. Dermed er det klart at den sittende regjerings synspunkt mot reell ytringsfrihet ikke har å gjøre med hvorvidt enkelte kan klare å betale for slik reklame eller ikke.
Ja, ja - tro det den som vil. Regjeringen er tydeligvis imot å justere Norges lovgivning slik at den samsvarer med det Mennesterettighetsdomstolen har fastslått - av ren egeninteresse. Makta rår.
Ingunn Yssen har lagt frem sin bok om Valla-striden som sprakk i media for nøyaktig 2 år siden. Saken er et godt eksempel på hvor stygg en maktkamp kan bli når man sauser sammen motsetninger, følelser, politikk og kjendiseri. En sterk drakamp om 'sannheten' er sjelden pen. Empati og dannelse forsvinner som dugg for solen. De mest primitive instinkter dukker frem i dagslyset.
Når sterke følelser og meninger sauses sammen med hersketeknikker og maktstrukturer, er det ikke lett å stå oppreist i stormen. Da kan alle bli den lille. Det skjedde i denne saken som i tilsvarende store og små saker. Hvem er så den største og sterkeste med mest autoritet? Jeg tror det er viktig å vurdere hvem som har mest makt i utgangspunktet, og deretter ha et sterkt lys på 'den lille' og hennes situasjon.
Det gjelder også i offentlig forvaltning, når flertallet av de politiske partiene brer sine vinger utover, og sikkert velmenende overtar 'ansvaret' med nye reguleringer av oppgaver og adferd. Det er en utfordring i samfunnet at stadig flere blir offer for en vedvarende mer finmasket lovgivning og detaljert regulering av den enkeltes liv og virke.
Kanskje noe å tenke på når velmenende forslag til nye politiske 'tiltak' fremsettes? Misbruk av makt har mange ansikter. På tide å våkne opp og velg en annen retning, eller hva?
Gang på gang roter den rødgrønne regjeringen det til for seg selv og oss alle. Sist var det den famøse hijab-saken. Det ble en parodi på regjeringens arbeidsmetoder. Sakens realiteter druknet i støy og bortforklaringer.
Jeg er overbevist om at bruk av hijab handler både om mote, religiøs markering og politisk signal. Egen tro er viktig for mange og skal selvsagt respekteres så langt som mulig. Uten tvil er imidlertid en del minoritetsgruppers markeringsbehov økende i samfunnet. Kvinnene er symbolbærere. Utbredelsen av 'tildekking' blir også tegn på kontroll fra eget miljø og ønske om distanse, kanskje en reaksjon på majoritetsbefolkningens holdninger til mange av våre nye landsmenn.
Jeg vil forsvare folks rett til å kle seg som de vil, men enkelte miljøer bør vokte seg for å trekke småjenter ut av sin omgang med venner i skole og nærmiljø. Det har ingenting med hijab å gjøre, men det tragiske at enkelte ikke lenger får lov å omgås sine jevnaldrene som før.
Et av barnebarna mine, Victoria på 9 år, har så smått merket tendenser til dette. Et par av hennes venninner blir holdt tilbake av sine familier. Det er trist og leit at redselen for fornorskning er såpass stor i enkelte innvandrermiljøer. Grusomt er det at jenter - nesten utelukkende - må ta støyten.
Jeg håper det endrer seg med tiden. Det er ingen vei tilbake. Vi trenger hverandre.
Nominasjonsmøtet Jeg støttet Michael Tetzchner på 3. plassen på Oslo Høyres liste til stortingsvalget. Sågar holdt jeg tale for ham. Men litt vemodig var det at veteranen Inge Lønning måtte vike for at andre skulle slippe til. Problemet er at vi har så mange dyktige kandidater og politikere, men så få plasser.
Vi trenger mange flere som stemmer Høyre!
Spennende blir det å følge vår 4. kandidat, Nicolai Astrup. Han er av mange karakterisert som en ny Høyreleder i fremtiden en gang. Han har rukket mye, men er fortsatt bare 31 år.
En annen utfordring var å få med Afshan Rafiq på sikker plass til Stortinget. Når pressen kritiserer de politiske partiene for ikke å sikre kandidater med annen kulturell bakgrunn fast plass, glemmer de helt at det er fylkesvise nominasjoner. De fleste partier får bare 1, 2, 3 plasser til rådighet pr fylke. Da er det ikke lett å velge mellom så mange gode og svært dyktige kandidater!
Og så er det ikke minst Nordre Aker Høyres Kristin Vinje som må hylles. Hun fikk en fin 6. plass.
Offentlige tjenester Maktstrukturene i samfunnet er blitt mye mer kompliserte enn venstresiden hevder. I dag er klassesamfunnet til Arbeiderpartiet utgått på dato. Deres mantra om ”de rike” som utbytter arbeiderklassen er en tvangstrøye. Det skrikes bare opp om mer støtte og hjelp fra det offentlige. I stedet for å innkreve mer skatt for å få stadig flere offentlig tjenester, er det åpenbart andre løsninger som må til.
Hvordan kan vi avhjelpe en hektisk eller ensom hverdag i de tusen hjem? Hvordan kan vi oppmuntre til større innsats, særlig der behovet er størst – innen helse- og omsorg og hjelp til dagliglivets gjøremål. Det er helt urealistisk at fellesskapet kan klare å dekke ethvert berettiget behov.
Senk skatten La den enkelte få beholde litt mer av egne penger, lemp litt på reglene slik at folk flest kan løse egne utfordringer og problemer - uten stadig mer byråkrati og økte skattebelastninger. Konsentrer innsatsen der det trengs mest. Sats på valgfrihet og skattereduksjoner – fremfor mer avhengighet og stadig høyere avgifter.
Det ser ut til at Arbeiderpartiet bare er interessert i å holde i hevd gamle myter og har dyp uvilje til å endre sin ideologi om statens egen fortreffelighet. Det er imidlertid politisk fullt mulig å bøte på noen av dagens utfordringer uten å øke antall offentlig ansatte.
Det finnes mye arbeidsevne og vilje hos mange som i dag står utenfor arbeidslivet. Når ble hverdagslivet til folk flest så uinteressant for Arbeiderpartiet? Hva skal til for å stimulere til bruk av deres krefter på en måte som gir anerkjennelse og respekt?
Dobbeltmoral Venstresiden har vist liten vilje til å avdekke dobbeltmoralen når det kommer til private tjenester. Når stoppet deres vilje til å se at folk flest foretrekker å klare seg selv? Dessverre er det slik at altfor mange ser mellom fingrene på svart arbeid. Få ønsker å stå i kø med ’lua i handa’ og be om hjelp, enten det er på NAV eller i kommunen for å få mer offentlig hjelp fra hjemmetjenestene eller sosialkontoret.
Økonomiske grep avstedkommer endringer i den enkeltes handlinger og praksis. Det bør selvsagt gjøre at man – politisk - vurderer nye grep ved å senke skattene. De rike har selvsagt ikke så mange ulemper med dagliglivets store og små utfordringer. De kan lett skaffe seg godt betalt hjelp. Hva med de mange hundretusener av andre i dette landet som har behov for hjelp?
Private tjenester Du skal vaske etter deg ’sjæl’, er gammeldags tenkning. Moderne hushjelpere er i dag ikke en nedverdigende aktivitet for fattigfolk og unge jenter fra landsbygda. Det er et stort behov for hjelp til vask og reparasjoner, malerarbeid, husstell, barnepass, innkjøp, flyttehjelp, hagearbeid i en rekke hjem over det ganske land. Ensomme eldre trenger mer oppmerksomhet, og mange kunne tenkt seg hjelp når TV-kanalene eller PC’en krongler det til for oss. Alle kan ikke makte å gjøre alt selv. Ikke er det rasjonelt, og ikke gir det spesielt god kvalitet heller. Det er bare så svinaktig dyrt.
Foreldre til små barn og enslige foreldre slites av høyre krav til aktivitet og oppfølging på mange arenaer. Tradisjonelt er det mange kvinner som velger å jobbe deltid for å få tid til omsorgsoppgaver og andre ubetalte, private gjøremål. 1 av 4 kvinner jobber ikke i barnehagenes åpningstid. Mange godt voksne slites mellom ønsket om å bistå gamle foreldre og sine arbeidsgivere og samfunnets sterke krav til yrkesdeltagelse. Sprik mellom syke eldres behov for støtte og omsorg – og det som gis av hjemmehjelp fra det offentlige – er også en utfordring.
Svart arbeid? Svart arbeid blir av mange bare sett på som en liten forseelse – som å kjøre for fort på enkelte veistrekninger. Det tvinger eldre til dårlig samvittighet ved å bryte lover og regler, eller lide videre i stillhet. Det er særlig folk med lavere og midlere inntekter med lønningspose eller trygd som ikke strekker til.
Hva burde vi heller gjøre? Holdningskampanjer? Oppmuntre til angiveri? Eller fortsette å overse det meste? Øke skattene?
Endringer må til Dessverre er bare en sterkere og større stat Arbeiderpartiets løsninger på samfunnets utfordringer. Venstresiden bekjemper både valgfrihet og private helsetjenester så godt de kan, og så lenge velgerne lar dem få lov til det.
Det blir stadig færre i arbeidsfør alder som er i lønnet arbeid i forhold til folketallet. Kan vi ikke heller stikke fingeren i jorda og stimulere til bedre og mer fleksible forhold? Økonomi er et viktig politisk verktøy. Det er mye å spare for den enkelte, både moms og skatt på arbeid, ved å endre regelverket og innstillingen til betalt hjemmearbeid.
